Dette er historien om arvesølvet til Finnmark Fylkesrederi: Passasjerbåten MS Mårøy
Finnmark
Matros Steinar Johansen (73) fester presenningen med hammer. Meteorologen melder stiv kuling. Klokken er 05:45 i Hammerfest. Skipper Odd Torkildsen (76) skuer utover dekket fra rorhuset. Planlagt avgang er om ett kvarter.
Snøfnuggene smelter mot furudekket, kalde vindkast slår fra sørlig retning. Lyset flimrer i det strømkabelen kobles fra Havnevesenet.
Det murrer i nederste dekk. Caterpillar motoren, kjent som «Katta» blant maskinistene John Kristian Mathisen (72) og Tor Sverre Arnesen (69), har våknet. De sov vegg i vegg med kjæledyret natt til fredag. Katta starter og lever på 20.000 liter drivstoff i tankene. Diesel komprimeres i sylinderen, vibrerer stål og saltvann.
Klokken slår seks fredag morgen: Ekspedisjonsstart.
Skipper Odd bemerker, kanskje vi ser hvalen i Sørøysundet, om vi er heldige.
Det siste arvesølvet
Steinar og Mathisen løser fortøyningen, «katta» slippes fri i havnebassenget. Rorhuset er mørklagt. I vinduskarmen ligger kikkerter produsert i USSR og Taiwan. Odd informerer om at passasjerbåten MS Mårøy begynner ferden sørover. Instinktivt skrur han bryteren til venstre for kapteinstolen. Propellkraften føles som en bølge gjennom stålfartøyet. 8,5 knop, økonomifart med dagens dieselpriser, poengterer skipperen.
Det 63 år gamle fartøyet skal på oppdrag, ni timers ferd til Skjervøy i Troms. Amerikanske turister har betalt for hval eller «k»val-safari i Arktisk klima, hos et reiselivsfirma. Firmaet har igjen hyrt inn MS Mårøy, som skal gjeste turistene.
Skipper Odd har lang fartstid i Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap (FFR). Men verken rederiet eller MS Mårøy er en arbeidsplass. Fylkesrederiet ble solgt i 2003, og det ærbødige navnet forsvant inn i historiebøkene.
- Dette er verdens dyreste hobby, sier skipperen.
Båtens nåværende rederi og venneforening har over 500 medlemmer. Foreningen ble stiftet 2015. Rederiselskapet året før.
Dager før hugging
Torsdag renset Mathisen pipa, iført blå kjeldress og svart matroshatt. Vaskebøtten fylles av grumset vann, sot og rust. Arvesølvet forvitret på tidlig 2000-tallet. Lokal-båten var bare dager unna hugging i 2014.
Nå skal MS Mårøy igjen på tur i Sørøysundet. De skal møte en gammel kollega i Skjervøy, tidligere MS Tamsøy. Båten er en del av gamle FFR, men seiler i dag under svensk flagg og nytt navn.
Vi ser ikke lenger Hammerfest, bare lysene over horisonten. Matros Steinar steiker speilegg i byssa. Han legger eggene pent på et brett. Dekker til bordet i messa: Tomat, agurk og tre ulike typer brunost.
Første maskinist i messa er Tor Sverre. 69-åringen leser i et reklamebilag, før kollega John Mathisen setter seg. Det er frokost, og praten våkner. Pensjonistene må føre opp hviletid, maks 14 timer får de arbeide sammenhengende.
Hviletimene har mannfolkene planlagt å fylle med egne prosjekter.
Mathisen har lyst til å fiske sild, for å salte. Om fisken skal kokes må du bruke sitronsaft, ellers vil lukten bli for sterk, forklarer han. Årene før pensjonisttilværelsen satt sjømannen vakt ved LNG-anlegget på Melkøya.
Frokosten avsluttes. Mathisen finner sin faste stol i rorhuset, og skuer utover dekk.
Noen ganger tar maskinisten fram kikkerten, eller han turer ned til salongdekket for å hente en ny kopp kaffe, ta seg en røyk eller sjekke «Katta» i nederste dekk. Han har alltid en artig kommentar på lur, og lar seg ikke vippe av stolen i det bølgene slår over dekk.
Ingen knølhval i kikerten. Pattedyret er en del av jordens megafauna og forflytter seg tusenvis av kilometer i løpet av året. Hvalen er kanskje i sundet, også på jakt etter sild.
Skipperen og mekanikeren skuer utover dekk mens bølger, land og himmel beveger seg utenfor. I vinduskarmen står Mathisens faste kaffekopp, påført logoen til Kystradioen med bilde av de majestetiske fjellene i Lofoten.
- En gang sjømann, alltid sjømann, slår 72-åringen fast. Han har vært en del av MS Mårøy helt siden oppstart i 2014.
I sine yngre dager var han sjømann om bord ishavsskuten MS Vestis, bygget i slutten av krigen.
Frokost og havbris
Steinar rydder bordet i mannskapsmessa. 73-åringen har tilbragt 50 år i bilbransjen. Han hadde aldri forestilt seg at det var i byssa på MS Mårøy han skulle tilbringe november-dagene denne vinteren. Bortsett fra Hurtigrute-turene til Tromsø, var havet noe fjernt.
I 2016 spekulerte han fælt hva han skulle bruke pensjonisttilværelsen til. Steinar besøkte Mårøy. Han var solgt.
- Jeg fant den rette jobben etter at jeg gikk av med pensjon, slår 73-åringen fast.
Nå maler, banker, koker, steiker, pakker, prater og skrur Steinar. Alle golvbeleggene, unntatt salongen og byssa, er det Steinar som har lagt. Dagen før avgang setter matrosen inn nye skruer i dørrammen.
- Så lenge jeg får lov og føler at jeg klarer å være her, så blir jeg her. Men man vet jo aldri, jeg er jo snart 74 år. Man blir jo ikke yngre.
Etter frokosten i sitt andre hjem, har matrosen et kryssord på lur. Han noterer ned ord med en FFR-penn, etterfulgt av sudoku.
I rorhuset setter Torkildsen kikkerten for øyene. Landvindskulingen slår innover Rognsundet i Alta, nabosundet. Skipper Odd varsler bølger i Sørøysundet.
Båten begynner å vaie, mer og mer og mer. Gardinene i salongen svinger i takt med bølgene.
Mathisen leser værmeldingen. Kystradioen repeterer varslingen. Bølgene blir større.
Journalisten blir sjøsyk.
- Havet blir roligere når vi passerer Grunnvåg, beroliger skipper Odd.
MS Mårøy er veteranfartøyet av stål, som forlater havn når de moderne hurtigbåtene av karbonfiber søker kai. Båten, sveiset til liv i Harstad i 1959, skroget er storesøsteren til Redningsbåten Haakon VII, bygget året før i 1958.
Da vinterstormene herjet i fjor, fraktet MS Mårøy el-reparatører til Sørøya gjennom vinterstorm. Nettet var nede for øyboerne. Redningen kom i form av deres gamle lokalbåt.
- De ble så glade, da vi hadde stelt i stand mat når de returnerte fra fjellet, sier matros og kokk Steinar. Han smiler varmt.
Fra Valhall til Hammerfest
MS Mårøy passerer Grunnvåg. Tor Sverre tar av hørselsvernet. I loggboken dokumenterer mekanikeren klokkeslettene for kontroll. 08:30, 09:30, 10:30.
69-åringen er den yngste på ferden til Skjervøy. Sin «unge alder» til tross så er Tor Sverre ikke uvant med arbeid på sjøen. Han var blant olje-arbeiderne som åpnet Valhall-plattformen i 1982. Amoco Norway Oil Company, et amerikansk oljeselskap, fant reservoaret.
Norge fant oljerikdom i Nordsjøen. Pionertid med helikopterturer over farvann. Plattformen Valhall samlet arbeidsfolk fra hele verden i kamp om det svarte gullet.
100 millioner fat olje seinere stengte Tor Sverre den gamle og utgåtte plattformen. En ny var bygget for å erstatte den gamle i Nordsjøen. Oljeeventyret var over for 69-åringen, som ble pensjonist.
En mandagstur innom fartøyet i Hammerfest for en kopp kaffe, åpnet et nytt kapittel. Siden 2017 har han notert navnet i loggboken til lokalbåten.
Det begynner å bli blålig mørkt, nord for Skjervøy ved 70ende breddegrad. Over høyttaleren hører vi stemmen til Odd:
«Kval»
Mannskapet klatrer stegene til rorhuset, akkurat for seint. Hvalen har dykket ned i sundet.
Gult lys i rorhuset
Skipper Odd Torkildsen tar fram kartene, navigasjon uten GPS eller radar.
- Det er en relativ enkel formel. Du må vite tid og hastighet, så måler du opp med linjal.
Han viser fram under et gult lys. Selv om metoden er tatt over av GPS i skipsfarten, så liker fortsatt Odd ved jevne mellomrom å sjekke kartene. Papiret gir noe mer.
Arkene gir et helhetlig blikk over ferden.
Ferden fødes i Hammerfest, traverserer Sørøysundet langs Sørøya, for så avslutte ved Skjervøy i Gamle Troms fylke.
Vi passerer den gamle fylkesgrensen, som ble hvisket ut etter stortingets vedtak om fylkessammenslåing. Snølagene har begynt å erobre fjellene, temperaturmåleren nærmer seg kuldegrader. Like synlig som grensen mellom Troms og Finnmark, føles drømmen om å se hvalen.
Plutselig, et drønn. Det er noe der ute. Like ved fjellene.
Odd peker mot barbord side av skroget.
«Kval»
Den brente arv
Det er ikke første gang mannskapet ser en hval. Det er ikke første gang en båt fra Hammerfest møter megafaunaen i arktisk farvann. Byen ble grunnlagt av ishavsfangst.
Navnet «Hammerfest» stammer fra festene som ble hamret på kaia for de gamle skutene.
Det er samtidig lite som gjenstår av gamle Hammerfest. Byen ble først jevnet med jorden under krigen, og gjenreist i brakker. Gradvis vokste sentrum i etterkrigstiden rundt Findusfabrikken, etablert i 1952. Helt til Nestlé solgte Findus på starten av 2000-tallet, og fabrikken ble revet.
Osen av fisk forsvant i nabogatene.
Bevaring av båter ble bevaring av kysthistorien, forklarer rederisjef Håkon Rønbeck (65) i Gamle Mårøy.
Ishavsfartens arv resulterte i den politiske sagaen om skuten M/S Vestis. Rønbeck var da i styret i Isbjørnklubben. Året 1995 fikk han ansvar for å landsette skuta, selv om han personlig var mot ideen.
- Jeg var mot å heve skuten, men gjorde som jeg ble fortalt.
Den kjente ishavsskuten Veiding var allerede sunket i 1976.
M/S Vestis ble stående ved riksvei-innkjørselen til byen. Skuta ble omtalt som en skamplett i dens siste dager. Prosjektet resulterte i opprivende debatter i kommunestyret og hugging i 2018.
Gamle Mårøy var også dager fra å bli hugget i 2014. Det lille som gjensto av arven etter Finnmark Fylkesrederi, skulle hugges.
Håkon Rønbeck var ikke i tvil, han og svigerbroren Jan Egil Sørensen reiste sørover. Båten måtte bevares. De tok over ansvaret for MS Mårøy, uten å se lokalbåten.
- Jeg glemmer ikke datoen første gang jeg så MS Mårøy. Det var 12.12.2014. Da angret jeg dypt, sier Rønbeck om møtet med et vrak.
Med MS Mårøy var det liv laga.
Åtte måneder senere var arven sjødyktig nok for å bringes hjem. I motsetning til MS Vestis skulle båten bevares via bruk. For å sikre likviditet til passasjerbåtens første år, måtte Rønbeck stille hjem i pant. Men for ham føltes det aldri som noe risiko.
Båten må dekke årlig omtrent en halv million kroner i faste utgifter. Dette klarer det gamle fylkesrederiskipet å tjene inn gjennom oppdrag.
I tro med Finnmarks intensjon fra 1916, skal ikke MS Mårøy gå med økonomisk utbytte for aksjonærer. Det står i rederiets vedtekter.
60.000 dugnadstimer seinere er vi framme på Skjervøy.
Femti turer og skikkelig mannfolksmat
Passasjerbåten ankommer destinasjonen til planlagt tid. Tor Sverre og John skrur sammen landgangen. Brisen svir kaldt og Tor Sverre drar opp hetta.
Bare i år teller MS Mårøy 53 turer.
Det har blitt litt kaldere siden mandag, da venneforeningen var samlet for ukens medlemsmøte.
- Selv om vi ikke har noe å gjøre, så møtes vi på formiddagen og prater litt. Finner ut om det er noe vi skal gjøre framover, sier matros Steinar.
Skipet står nesten aldri tomt i hverdagen. Folk samles, maler, koker kaffe, steiker vafler, har nysgjerrige gjester på omvisning.
På veggene har Gjenreisningsmuseet i Hammerfest hengt opp skilt med historien til MS Mårøy. Dens tid i Tanaruta, gjennom vinterstormer.
Asbjørn Nilsen husker selv sin tid om bord, og hvordan vannet skvulpet i salongen da stormene herjet i Øst-Finnmark. Han ser på Mårøy som en gammel venn, en som treffer en nerve hos sine besøkende. Dette er den gamle FFR-båten som folk husker. En type båt som ikke lenger finnes i kollektivtransporten, men som folk fortsatt har et forhold til.
Han viser til annonsen for orienteringsmøte, som var i avisa i 2015. Det var et bilde av båten.
- Jeg tror det fanget noe gammelt og kjent hos folk. Ikke nødvendigvis kjært, men alle hadde et forhold til båten.
Annonsen klarte å tiltrekke over 20 personer til møte om prosjektet.
- Bildene fra den tiden viser at nærmere 90 prosent av de som deltok er fortsett en del av arbeide for å restaurere og bevare MS Mårøy i dag.
Gullrekka i Skjervøy
Fredag klokken 14:00, MS Mårøy legger til kai i Skjervøy.
John, Tor Sverre, Steinar og Odd sjekker fortauingen.
For å markere ankomst serveres Wienerbrød og kaffe, før dagen avsluttes med middagsmat, kjøttkaker i brunsaus.
«Skikkelig mannfolkmat», poengterer matros og kokk Steinar.
Klokken er åtte. TV-en slås på i mannskapsmessa, gullrekka til NRK har begynt.
De neste to ukene skal Skjervøy gjeste MS Mårøy, før passasjerskipet vender hjem til Ishavsbyen Hammerfest.
